På Dagsrevyen søndag 17. november fikk stortingsrepresentant Alfred Bjørlo fra Venstre argumentere for at flere funksjonshemmede bør bo i bofellesskap, i stedet for at vi får styre våre egne liv selv, med BPA. Slik får mytene om BPA leve videre.
– Det er ikke å gå tilbake til institusjoner, men en bedre og mer bærekraftig organisering, sa Venstres Alfred Bjørlo i Dagsrevyen-innslaget. Dagsrevyen – NRK TV
Du har sikkert hørt det før, du også: At BPA er dyrere enn tradisjonelle tjenester, og en luksustjeneste for få og privilegerte. Men visste du at dette slett ikke stemmer? Myter om BPA kan bidra til at mange som kunne hatt behov for BPA ikke får det. FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) slår fast at funksjonshemmede har rett til selvbestemmelse, full deltakelse i samfunnet og rett til å bestemme hvor og med hvem vi vil bo. Mytene om BPA bryter disse rettighetene.
Her får du de vanligste BPA-mytene oppklart.
Myte 1: Bofellesskap er mer bærekraftig enn BPA.
På Dagsrevyen søndag 17. november sa Venstre-representant Alfred Bjørlo at det å sende såkalte ressurskrevende brukere i kommunale bofellesskap ikke er å gå tilbake til institusjonene, men en bedre og mer bærekraftig måte å organisere tjenestene på. Denne påstanden bryter med retten til selvbestemmelse, som er sentral i CRPD, artikkel 19. Artikkelen forplikter statene til å sikre at vi kan bestemme hvor, hvordan og med hvem vi vil bo.
Mange bofellesskap bryter med våre rettigheter og tvinger oss til å bo sammen med andre uten at vi har valgt det selv. Forskning (Rapporten «Utviklingshemmedtes bosituasjon fra 2021) viser blant annet at:
- Store enheter gir verken bedre fagmiljø eller forebygger ensomhet blant beboere.
- det er stadig vanligere med fellesareal i bofellesskapene som bygges
- det er et etterslep på vedlikehold og mange eldre boenheter har dårlig standard og manglende oppussing.
- hensynet til tjenester påvirker sterkt folks mulighet til å velge hvor en skal bo. Ofte stilles personer med utviklingshemming overfor valget mellom å si ja eller nei til det eneste alternativet som presenteres som mulig.
Myte 2: BPA er dyrere enn hjemmetjenesten
Nei. BPA er billigere enn hjemmetjenesten. Flere forskningsrapporter viser at BPA er mer kostnadseffektiv og ressursbesparende. Likevel tviholder mange kommuner på at BPA er dyrere. Kanskje fordi de opplever at de mister kontrollen hvis mange av kommunens funksjonshemmede innbyggere får BPA og dermed får styre tilværelsen sin selv.
Ofte velger kommunene å innvilge andre tjenester, som hjemmesykepleie og støttekontakt, i stedet for BPA, og påstår at det blir rimeligere. Dette undergraver retten til likestilling, som fremkommer i CRPD artikkel 5. Økonomiske argumenter blir vikarierende motiv for behovet for å kontrollere oss. CRPD sier at vi skal ha full kontroll over vårt eget liv.
NOU 2021:11 Selvstyrt er velstyrt, viser «at det er stor usikkerhet knyttet til vurderingen av differansekostnadene, det vil si om BPA koster mer eller mindre enn alternativene til BPA». Det vil si at de ikke har kommet fram til noen konklusjon om hvorvidt BPA er rimeligere eller mer kostbart enn tradisjonelle tjenester.
Myte 3: BPA er en luksustjeneste til noen få
Nei. BPA er en rettighet for mange, og i tillegg er det anbefalt å gi BPA til folk som ikke har rett til ordningen, men som likevel kan ha nytte av den. BPA er et likestillingsverktøy. Å ha de samme mulighetene og rettighetene som alle andre, er ikke luksus. Intensjonen med BPA er samfunnsdeltakelse og selvstendighet, og å kunne delta overalt på like vilkår. CRPD fremhever at likestilling og inkludering ikke er privilegier, men universelle rettigheter. Å beskrive BPA som en luksus bryter med dette prinsippet og undergraver viktigheten av å sikre lik tilgang til samfunnsdeltakelse for alle. De som ikke har mulighet til å lede ordningen sin selv, kan også få BPA: Da kan en nærstående eller en person den som skal ha BPA stoler på, lede ordningen på vegne av vedkommende.
Myte 4: BPA er en måte å organisere tradisjonelle tjenester på
Nei. Dette er ofte påstanden blant annet på kommunenes nettsider om BPA. Dette er ikke riktig. BPA er en helt egen tjeneste som er kvalitativt forskjellig fra tradisjonelle tjenester. Med BPA snur du maktstrukturene på hodet. Det er du selv som sitter i førersetet i ditt liv. Du styrer selv hva assistenten skal gjøre, når og hvor det skal gjøres og hvem assistenten skal være. Du slipper å være tema på møter der du ikke er til stede. Her er det en større forskjell enn å bare organisere tjenestene på en annen måte: BPA er et verktøy for å ta kontroll over eget liv og dermed oppnå selvbestemmelse og likestilling i tråd med CRPD.
Myte 5: Å jobbe som personlig assistent er et omsorgsyrke
Nei. BPA er et serviceyrke der den som trenger assistanse, eller en nærstående til personen, er arbeidsleder for assistentene. Dette reflekterer CRPDs syn på funksjonshemming som en del av menneskelig mangfold, ikke som et helseproblem som krever omsorg. Assistentene jobber ikke med omsorg, men utfører de praktiske oppgavene den som trenger assistanse ellers ville gjort selv. På den måten blir ikke personen som trenger assistanse lenger en bruker, men en vanlig borger som tar ansvar for tilværelsen sin som alle andre. BPA kan, dersom ordningen blir statlig, avlaste og fristille ressurser til helse- og omsorgstjenestene.
Myte 6: BPA er bare for voksne
Feil. BPA er også for barn. Når barn har BPA, kan foreldre eller en annen nærstående ta arbeidslederansvaret på vegne av barnet. I Uloba kaller vi en slik person medarbeidsleder. På denne måten kan også barn få et fritt liv, rydde rommet, delta i fritidsaktiviteter som alle andre og ha et like fritt liv som andre barn på samme alder. CRPD understreker at funksjonshemmede barn har rett til like muligheter som ikke-funksjonshemmede barn
Voksne over 18 år som ikke kan lede ordningen sin selv, for eksempel noen utviklingshemmede, kan også ha en BPA-ordning med medarbeidsleder.
Myte 7: BPA er vanskelig å administrere
Nei. De fleste BPA-tilretteleggere har nå digitale verktøy. Med gode verktøy, i tillegg til god opplæring og veiledning underveis, blir ordningen enkel å administrere. Å anta at BPA er for komplisert, bidrar til diskriminering og bryter med CRPDs mål om likestilling og selvstendighet.
Myte 8: BPA er bare for dem med et stort assistansebehov
Nei. Selv om retten til BPA slår inn ved vedtak over 25/32 timer i uka, presiserer rundskrivet som kom i kjølvannet av rettighetsfestingen (Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) – regjeringen.no ), at BPA kan gis til de med mindre antall timer der det er hensiktsmessig. Manglende kunnskap om dette kan føre til at mange som kunne hatt nytte av BPA, ikke får det. CRPD krever at alle funksjonshemmede skal ha tilgang til de støttetjenestene vi trenger for å delta fullt ut i samfunnet.
Myte 9: BPA er et velferdsgode
BPA er en rettighet du har krav på, ikke et velferdsgode. Stortinget har bestemt at en stor andel av funksjonshemmede har rett på BPA og det betyr at den retten skal innfris. Å være likestilt med sine medmennesker er ikke et gode, men en rettighet. CRPD forplikter også statene til å sikre rettigheter, ikke kun tilby tjenester basert på velvilje. Kun på den måten kan funksjonshemmede bli likestilt med alle andre i samfunnet.