Tirsdag 15. oktober holdt Uloba appell mot tvangsflytting av funksjonshemmede på institusjon, på Eidsvolls plass utenfor Stortinget i Oslo.
Tirsdag 15. oktober inviterte Pårørendeunionen flere av funksjonshemmedes organisasjoner til å stå sammen med dem på Eidsvolls plass foran stortingsbygningen i Oslo. Sammen med Norsk forbund for utviklingshemmede, Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner, Handikappede barns foreldreforening, Norges handikapforbund og flere, demonstrerte vi mot tvangsflytting av funksjonshemmede til institusjoner. Demonstrasjonen ble arrangert i lys av de alvorlige sakene i mediebildet den siste tiden, blant annet i VG og i TV 2, om funksjonshemmede som blir flyttet på institusjon mot sin vilje.
– Noen i Stange kommune har bestemt at jeg skal flyttes til et større bofellesskap. Jeg vil ikke det! Sa appellanten Tore Dillerud.
Tore Dillerud og naboen Trond Posaasen risikerer å bli tvangsflyttet til et større bofellesskap. Saken deres kan du lese hos TV 2.
Vår appell kan du lese her
Kjære alle sammen,
Takk for at dere er her i dag. Det finnes et ord som skaper dyp uro i mange av oss – ordet «tvang.» Tvangsflytting. Når vi hører det, tenker vi kanskje på fengsler eller på steder der mennesker holdes mot sin vilje. Men hva om jeg fortalte dere at i Norge, i dag, blir barn, ungdommer og voksne tvangsflyttet til institusjoner?
Altfor mange funksjonshemmede blir fortsatt tvangsflyttet til institusjoner mot sin vilje. Dette er ikke bare en systemsvikt, det er et grovt brudd på våre grunnleggende menneskerettigheter. Hvordan kan vi som samfunn akseptere at mennesker blir revet bort fra sine hjem, sine familier, og sitt fellesskap – tvunget til å leve i omgivelser som frarøver dem autonomi og selvbestemmelse?
Teksten fortsetter under bildet.
La meg sette det i perspektiv: Institusjoner betyr at livet tilpasses de som jobber der, ikke de som lever der. Du mister retten til å bestemme når du skal stå opp, når du skal spise, og når du skal legge deg. Du får ikke velge hvem du bor med. Tenk deg selv, hva om noen andre skulle styre hele ditt liv? Dette er virkeligheten for mange funksjonshemmede. Vi blir sett på som objekter for omsorg, ikke som individer med rett til frihet.
Uloba har kjempet mot institusjonalisering siden 1991. Vi tror på et samfunn der alle har rett til å leve frie, selvstendige liv – hvor vi ikke defineres av våre funksjonsnedsettelser, men av våre evner, drømmer og ønsker. Vi står her for å si det høyt og tydelig: Nothing about us without us. Vi nekter å bli marginalisert og oversett.
Og la oss huske, dette handler ikke bare om voksne. Det handler også om barn. I dag, i Norge, blir barn revet bort fra sine familier og plassert i institusjoner der de mister noe av det som de fleste av oss kan ta for gitt: En trygg og fri barndom. Barn skal ikke vokse opp bak institusjonsmurer. De hører hjemme i familien, omgitt av kjærlighet og omsorg. Barndommen skal være en tid for å leke, utforske og lære, ikke for å bli styrt av andres rutiner.
Når barna våre blir plassert på institusjoner, fratas de også en fremtid. De vokser opp uten muligheten til å bygge selvtillit, til å drømme og forme sine egne liv. Institusjoner begrenser både deres fysiske og psykiske frihet. Vi kan ikke tillate dette. Alle barn har rett til å vokse opp i sin familie, i et miljø der de føler seg trygge og verdsatt. De har rett til en fremtid.
Men det finnes en løsning. Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) er nøkkelen til frihet – både for barn og voksne. BPA gir funksjonshemmede muligheten til å leve selvstendige liv i hjemmet, i samfunnet, sammen med sine familier og venner, og ikke bak institusjonsmurer. BPA gir barn muligheten til å delta i skole, fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap på lik linje med andre. Men i dag er BPA-ordningen fragmentert, uforutsigbar og ulikt organisert fra kommune til kommune. Dette kan vi ikke akseptere.
Vi krever en enhetlig og helhetlig BPA-ordning, finansiert og organisert av staten. Det handler om å gi mennesker den samme friheten som andre tar for gitt. Det handler om at ingen skal bli etterlatt på veien mot et likestilt samfunn. Vi må sikre at alle har rett til å leve frie, sterke og stolte liv.
Jeg står her med et klart budskap: Vi kan ikke fortsette slik. Vi må kjempe for retten til full samfunnsdeltakelse for barn og voksne. Vi må få BPA inn i egen lov, slik at alle kan leve aktive liv på lik linje med andre. Det handler om frihet. Det handler om selvbestemmelse. Det handler om like muligheter for alle.
Teksten fortsetter under bildet.
Kjære alle sammen, vi står ved et veiskille. Vi kan ikke gå baklengs inn i fremtiden til fortidens institusjoner. Vi kan ikke fortsette å se bort mens barn og voksne blir institusjonalisert og frarøvet sin frihet. Nok er nok. Vi må kjempe for et samfunn der alle har rett til å leve fritt og selvstendig.
Jeg oppfordrer dere alle til å delta på Skansgård-forelesningen på torsdag, 17. oktober. Der vil vi dykke dypere inn i disse spørsmålene og diskutere hvordan vi kan styrke kampen for rettferdighet, likestilling og frihet for funksjonshemmede i Norge.
Der alle kan leve ut sitt fulle potensial.
Takk for at dere står her i dag, for at dere kjemper med oss. Sammen kan vi gjøre en forskjell. Sammen kan vi stoppe tvangsflytting på institusjoner og sikre frihet for alle.
Vi er stolte. Vi er sterke. Vi er synlige.